.avif){kind=logo}
Skrevet av Magnus Rødseth
Dette innlegget handler om kommandolinje-verktøyet OpenCode og konfigurasjonen OhMyOpenCode . Sammen danner de grunnlaget for "Sisyphus" – min daglige driver for agentic coding . Det er et orkestrert team av spesialiserte agenter som jobber i parallell for å løse komplekse problemer.
I gresk mytologi ble Sisyphus dømt til å rulle en enorm steinblokk opp et fjell, bare for å se den rulle ned igjen hver gang han nådde toppen. En evig syklus av nytteløst arbeid.
I min terminal er Sisyphus noe annet. Han er hovedpersonen i min utviklingshverdag, men steinen han ruller er konteksten, tankerekken og koden som kontinuerlig skapes og forbedres. Og i motsetning til myten, når vi faktisk toppen. Hver gang.
Før vi dykker ned i min konfigurasjon, la oss snakke om plattformen. Hvorfor velge OpenCode over andre alternativer som for eksempel Claude Code eller Codex CLI?
For det første er brukeropplevelsen (UI/UX) i en egen liga. Det er "snappy", responsivt og fritt for den irriterende skjerm-flickeringen som plager mange andre terminal-baserte verktøy (eksempelvis Claude Code). Det føles ut som godt håndverk.
Men den virkelige styrken ligger i friheten. OpenCode er leverandøruavhengig (provider agnostic). Du låses ikke til én leverandør. Personlig bruker jeg hovedsakelig Claude-abonnementet mitt, men du kan enkelt bytte til OpenAI, Gemini eller en annen modell du foretrekker. Du kan til og med konfigurere enkelte subagenter til å bruke forskjellige modeller - noe som åpner for veldig fine kostnadskontroller og morsomme arbeidsflyter. Og med Ollama-integrasjon kan du kjøre lokale modeller som qwen3-coder direkte på din egen maskin om du skulle trenge det – noe Claude Code nå også støtter. Har du en kraftig maskin, kan du oppnå imponerende resultater helt uten skykostnader.
En liten advarsel: I januar 2026 oppstod det litt drama mellom Anthropic og OpenCode. Claude Max-abonnementet til $200/mnd gir deg token-forbruk som via API-betaling fort kunne koste $1000+. Anthropic tilbyr denne "all you can eat"-buffeten som en loss leader for å bygge markedsandel – men bare innenfor deres egen vegg (Claude Code). OpenCode (og lignende verktøy) brukte en "hack" for å autentisere med dette abonnementet, noe som teknisk sett var mot brukervilkårene til Anthropic. Anthropic så gjennom fingrene – inntil de ikke gjorde det lenger. En dag i januar da de oppdaterte systemene sine, sluttet omveien å fungere, og tech-influensere blåste det opp til et "Anthropic dreper OpenCode"-narrativ. I dag fungerer OpenCode fortsatt utmerket, enten ved bruk av API-nøkler eller Claude-abonnement. Hva Anthropic gjør i fremtiden kan ingen vite, men jeg er uansett takknemlig hver dag jeg kan bruke Claude i OpenCode.
For å være effektiv har jeg gått bort fra "én modell til alt"-tankegangen. Sisyphus er dirigenten, men han har med seg et nøye kuratert lag av eksperter. Hver av dem har en spesifikk rolle, kostnadsprofil og kompetanse.
Rolle: Prosjektleder og Hovedarkitekt.
Sisyphus er hjernen som holder tråden. Han er utstyrt med Opus 4.5 Max , en modell kjent for sin evne til resonnering og utholdenhet. Når jeg ber om en feature, er det Sisyphus som bryter den ned, delegerer oppgaver og sikrer at vi ikke mister fokus. Han er den som "ruller steinen" – han gir seg aldri før oppgaven er løst.
Rolle: Problemløser og Debugger.
Når Sisyphus står fast, eller når vi trenger rå prosesseringskraft for logikk, kaller vi på Oraklet. I utgangspunktet konfigurerer Oh My OpenCode denne agenten med GPT 5.2 , men du kan enkelt bytte til en annen modell. Personlig bruker jeg Claude Opus her også, da jeg rett og slett ikke gidder å betale for å bruke GPT 5.2. Med denne konfigurasjonen får vi en analytisk dybde som hjelper når man skal løse bugs eller trenger å sparre arkitekturbeslutninger. Oracle skriver sjelden mye kode selv, men hvisker løsningen i øret på Sisyphus.
Rolle: Frontend-spesialist.
Sisyphus sitt ansvar er orkestrering, ikke nødvendigvis visuelt design. Derfor har vi en dedikert UI-ingeniør drevet av Gemini 3 Pro . Denne agenten har et enormt kontekstvindu og "ser" koden med et blikk for estetikk og brukervennlighet. Hot tips: Google Cloud gir deg flere tusen kroner i gratis "credits" for å teste ut ulike modeller.
Rolle: Researcher og Dokumentasjonsansvarlig.
Sisyphus kaster ikke bort tid på å lese API-dokumentasjon. Han sender Bibliotekaren. Claude 4.5 Sonnet er lynrask til å lese gjennom dokumentasjon, finne eksempler og oppsummere det Sisyphus trenger å vite. Dette skjer i bakgrunnen, mens Sisyphus jobber videre.
Librarian har tilgang til kraftige MCP-verktøy som gjør den overlegen til tradisjonelle søk:
Rolle: Speideren.
Når vi trenger å finne hvor en funksjon er kodebasen, sender vi Explore. Denne agenten er optimalisert for retrieval og mønstergjenkjenning.
Det vakre med OhMyOpenCode er at det kommer med "batteries included". Du trenger ikke å bruke timer på konfigurasjon for å komme i gang; systemet er forhåndskonfigurert med fornuftige standardvalg for alle underagentene.
Vil du se alle konfigurasjonsmulighetene? Sjekk dokumentasjonen på GitHub .
For å være ærlig: noen av funksjonene jeg beskriver her finnes også i Claude Code. Parallelle underagenter og LSP-støtte er ikke unikt for OpenCode. Men forskjellen ligger i standardvalgene og målgruppen . Claude Code er et fantastisk verktøy som fungerer utmerket rett ut av boksen. OpenCode og OhMyOpenCode retter seg mer mot power users – utviklere som vil ha full kontroll over orkestrering, modellvalg og arbeidsflyt. Det handler ikke om at det ene er bedre enn det andre, men om at OhMyOpenCode har tenkt nøye gjennom hvilke standardvalg som gir mening for en agentisk
utviklingshverdag.
Sisyphus venter ikke. Hvis han trenger å sjekke dokumentasjon og søke i kodebasen, aktiverer han Librarian og Explore samtidig som bakgrunnsprosesser (underagenter). Han fortsetter å planlegge neste steg mens svarene strømmer inn. Dette er ekte agentic concurrency .
De fleste AI-verktøy gjetter på linjenummer eller prøver å skrive om hele filer (og feiler ofte med innrykk). Sisyphus bruker Language Server Protocol (LSP) og AstGrep . Han "ser" syntakstreet. Han vet nøyaktig hvor definisjonen er, hvilke typer som forventes, og kan utføre rename symbol eller find references med 100% nøyaktighet.
Dette er "steinen" i metaforen om Sisyphus. Systemet har en innebygd mekanisme som
tvinger Sisyphus til å holde seg til planen. Han kan ikke bare si "her er en plan" og avslutte. En Todo Enforcer sjekker om oppgaven faktisk er krysset av. Hvis ikke, blir han dyttet tilbake i arbeid. Han må rulle steinen helt opp. Dette gjelder også når Sisyphus prematurt avslutter en oppgave uten å ha fullført alle deloppgaver, og når samtalen komprimeres dersom kontekstvinduet overskrides.
Som en forlengelse av dette: Hvis du er disiplinert som utvikler og spesifiserer featuren din i detalj – helt til du og AI-agenten er fullstendig enige om hva som skal gjøres – kan du i teorien peke agenten til en spec, be den starte arbeidet, og vite at alle deler av featuren vil bli implementert i henhold til akseptansekriteriene du har satt. Spec-driven development møter agentisk utholdenhet.
Utvider vi dette med Playwright MCP , får agenten muligheten til å spinne opp en nettleser-sesjon og autonomt klikke seg gjennom applikasjonen for å teste featuren. Dette gir et ekstra lag med sikkerhet og robusthet – agenten ser at ting faktisk fungerer, ikke bare at testene passerer.
Ingenting er verre enn AI-generert kode full av "TODO: Implement logic here" eller selvforklarende funksjoner med unødvendige kommentarer. En dedikert sjekk i loopen stopper Sisyphus fra å committe kode med latskaps-kommentarer. Han blir tvunget til å fullføre tankerekken.
Sisyphus lever i min terminal, integrert med tmux. Han kan kjøre tester, starte servere, sjekke logger og reagere på feilmeldinger i sanntid. Det føles ikke som et verktøy, men som en kollega som sitter i sesjonen ved siden av meg.
OhMyOpenCode har innebygde trigger-ord som justerer resonneringskapasiteten og orkestreringsstrategien basert på kompleksiteten i oppgaven du prøver å løse:
ulw (Ultrawork)Når jeg skriver ulw Refactor auth system to use MCP, går systemet i Ultrawork Mode – maksimal ytelse med parallell agent-orkestrering. Sisyphus får eksplisitt beskjed om å utnytte alle tilgjengelige underagenter til sitt fulle potensial.
Konkret betyr dette:
Jeg kan lene meg tilbake og se terminalvinduene danse, eller jeg kan hoppe inn og sparre med Sisyphus mens han jobber.
ultrathink (Think Mode)
Think Mode auto-detekterer når utvidet resonnering er nødvendig og justerer modellinnstillingene dynamisk. Systemet fanger opp fraser som "think deeply", "ultrathink" eller "tenk grundig" og skrur opp resonnerings-kapasiteten for maksimal analytisk dybde.
Dette ligner på hvordan Claude Code tidligere hadde think → think hard → think harder – en gradert skala for resonnering som Anthropic siden har fjernet. OhMyOpenCode bringer denne funksjonaliteten tilbake, men mer intelligent: i stedet for manuelle nivåer, tilpasser systemet seg automatisk basert på kompleksiteten i forespørselen.
Resultatet er ofte en gjennomtenkt spec eller arkitekturbeslutning som Sisyphus senere kan implementere i Ultrawork Mode.
ralph-loop (Autonom Utholdenhet)
Noen ganger trenger du at agenten bare fortsetter – uten at du trenger å sitte og passe på. Ralph Loop er svaret. Når du aktiverer denne modusen, går Sisyphus inn i en selv-refererende utviklingssløyfe som fortsetter til oppgaven er 100% fullført. Du kan peke
Sisyphus mot en feature-spec, starte Ralph Loop, og gå og ta deg en kaffe. Bare husk å ta deg grundig til til å definere din spec, så du ikke skyter deg selv i foten ved at AI-agenten din gjør feil antakelser. Når du kommer tilbake, har han enten fullført alt, eller gitt deg en detaljert rapport på hvorfor han står fast og trenger input. Dette er Sisyphus-metaforen i sin reneste form: steinen ruller til den ligger på toppen, eller til den møter en hindring som krever menneskelig intervensjon.
For å være helt ærlig har overgangen til Opencode med Sisyphus (OhMyOpenCode) endret min rolle som utvikler ganske fundamentalt. Jeg trodde jeg hadde maksimert effektiviteten min med Claude Code, men Sisyphus har vist meg at det finnes et helt nytt nivå. Jeg definerer "hva", "hvordan" og "hvorfor". På den måten får jeg tenke i de høyere abstraksjonsnivåene, mens Sisyphus og teamet tar seg av implementasjonen. Du kan gjerne si at man kan gjøre nøyaktig det samme i Claude Code eller andre CLI-verktøy, men prøv det gjerne først for deg selv og se forskjellen.
Det er fortsatt jeg som har ansvaret. Det er jeg som tar de vanskelige valgene. Men den kognitive byrden av å huske syntaks, lete etter filer eller skrive boilerplate er borte. Steinen ruller, men denne gangen blir den liggende på toppen.
obr@capraconsulting.no
+47 971 20 556
