Team og troll – erfaringer fra en helt vanlig geit

Hvordan tilpasse seg voksenlivet, finne ut hvordan en teambasert organiseringsstruktur fungerer og få hjulene til å rulle i et nytt team? Jeg har ingen fasit – men jeg har et erfaringsskriv som beskriver mine opplevelser fra dette som en helt vanlig Capra-geit.

Kristina Hovland Berg

24. mars 2022

Kristina Hovland Berg (og hvordan konsulenthverdagen noen ganger kan oppleves)

I 2020 bestemte Capras “Team Topologies”-entusiaster seg for å kaste ledergruppen ut av 14. etasje og kjøre sjappa inn i en splitt-og-hersk-revolusjon – en splitt-opp-i-team-revolusjon. Mine kollegaer Sondre og Gustav har gjennom sine Team Topologies-briller skrevet om hva vi som selskap har lært etter denne omorganiseringen. Men hva har egentlig en enkel nyutdannet utvikler-geit lært?

Jeg hadde min første dag i Capra august 2020, helt uten erfaring med pre-team-apokalypse-Capra, ei heller kunnskap om “vanlig” organisasjonsstruktur. For å gjøre ting verre, så hadde jeg heller ikke lest “Team Topologies” – men vent! Senk høygaflene kjære team-entusiaster, for jeg har alltid likt å jobbe i team og jeg så optimistisk på Capras nye teamstruktur. Dermed kjenner jeg meg kvalifisert til å dele mine erfaringer med omorganiseringen, samtidig som jeg blankt ignorerer Dunning-Kruger-effekten.

Nye geiter og nytt team

“Team, team, TEAM!”, ljomet det i gangene idet jeg entret HQ for første gang i voksenlivet. I løpet av kort tid havnet jeg selv i et team: Team Student-Onboarding (TSO). Det bestod av nystartede geiter og hadde sitt utspring i et ønske om å følge opp studenter som har signert fast jobb hos Capra. Jeg så for meg at dette var et passende første team å bli med i som fersk i Capra med passende oppgaver: Finne på noe sosialt med studentene og sende en melding i ny og ne. Da var det vel bare å smelle opp noen OKR-er – også kalt Objectives and Key Results – og sette i gang med å nå målene? Om det bare var så enkelt.

Nei, team-livet viste seg å bli en evig motbakke i sirup. For det første var vi godt i gang med en pandemi som hindret sosiale sammenkomster i det fysiske rom. Etter uendelig mange møter fra hjemmekontoret, var det ikke akkurat mer skjermtid som fristet. Sosialiseringen med studentene endte opp som virtuell chilling i Gather og oppvarting med gavekort på Foodora. Hyggelig, men ikke spesielt imponerende. Apropos lite imponerende: Mitt team sin interne sosialisering. Den var nemlig ikke-eksisterende.

Uten sosialisering forsvinner noe av gulroten ved et team. Selv om jeg digget teammedlemmene mine, så hjelper det lite dersom jeg ikke får hengt sammen med dem. Da føles selv den enkleste oppgaven kjip. La oss trippe-trappe inn på punkt nummer to av “Hvordan man ikke skal danne et team”: Arbeidsoppgavene.

Forventninger, og det å ikke leve opp til dem

Som et nytt team så handlet mye av det første året om å finne ut hvilke arbeidsoppgaver vi skulle ha. Alle i teamet hadde jobbet mindre enn en måned i Capra, og hadde ikke peiling på hva det innebar å drive et selskap. Derfor prøvde vi å sette opp et par potensielle punkter på årshjulet, og ta stilling til uventede ting når de dukker opp. Dette burde vi vært mer åpne om med de andre teamene. For mesteparten av oppoverbakke-sirupen bestod av andre teams forventninger om hva vi burde ha gjort, misnøye av å ikke ha gjort det, og vi i TSO som ikke klarte å si “Nei, dette ønsker vi ikke å bruke tiden vår på”.

Vi er nok alle enige om at noen kjipe oppgaver bare gjøres for å drive sjappa videre, men når alle oppgaver føles kjipe, så skranter motivasjonen. Den dårlige samvittigheten for å ikke gjøre oppgavene, derimot, den fortsatte å vokse. Her burde vi vært flinkere til å sette harde grenser for hva TSO egentlig skulle drive med. Men, som den minste geitebukken har man ikke tidenes selvtillit, og vi ville gjerne føye oss etter det den største Bukken Bruse sa. Likevel, vi ble spist av trollet.

I etterpåklokskapens navn

Heldigvis er det svært få troll som overlever dagslys, så her er det jeg skulle ønske at fortids-meg i en ny jobb, nytt team, ny by og ny pandemi visste om:

  1. Prioriter teambuilding. Du kan fnyse av konseptet av å helle i seg en kald pils med en kollega og kalle det “essensielt for teamets samarbeid”, men dæven så fort man får unnagjort oppgaver når man gjør det sammen med noen.
  2. Nei er nei. Selv om noen sier at dette er ditt teams ansvar, så er det teamet selv som definerer dette. Det er bedre å si “nei”, slik at vedkommende kan finne noen andre til å gjøre oppgaven, enn å pine seg gjennom oppgaver man ikke ser meningen bak, og i verste fall ende opp med å ikke gjennomføre oppgaven i tide. “Grensesnitt med andre team” – eller noe – som kloke team-entusiaster ville sagt.
  3. Tankelesere eksisterer ikke. Denne beskjeden går først og fremst ut til alle team som hadde meninger om vårt ansvarsområde det første året. Et par ganger opplevde vi at medlemmer fra andre team ble personlig skuffet over oss for å ikke ha gjort arbeidsoppgaver vi ikke ante eksisterte. Nok et slag i selvtilliten og motivasjonen. Derfor: Om man har dannet seg et bilde over hva en person gjør, uten å ha forhørt seg med personen først, så blir man skuffa.
  4. Noen ganger har man uflaks. Da jeg ble født planla jeg ikke å starte i fast jobb under en pandemi og det er lov å innrømme at det gjorde mye av arbeidet skikkelig dritt – dette gjaldt nok alle team.

Alt i alt er Capra en gjeng med geiter som vil til seters for å spise oss fete på sky, team og frontend – da må vi være gode brobyggere. Det er vanskelig med tanke på hvor mange team vi har, for det kan nemlig gjemme seg et troll under enhver bro. Jeg tror trollet blir svakere jo mer etablerte teammedlemmene er og jo mer man klarer å kommunisere sine ansvarområder utad. Dette kunne sikkert noen fortalt meg på forhånd, men i ekte Capra-ånd skal man helst prøve, feile og lære, og ikke gjøre alt perfekt fra begynnelsen av. Dette tar jeg med meg i sekken til neste eventyr – så snipp, snapp, snute, velkommen neste bratte læringskruve på min rute.